For å i det heletatt kunne skrive dette innlegget merker jeg at jeg må ta meg sammen. Jeg må fysisk anstrenge meg for å klare å ta hendene vekk fra ansiktet, og stritte i mot når nakkemusklene vil riste hodet fra side til side. Dette handler om debattinnlegget til Arild Brock i Bergens Tidene.

For å gjøre det hele litt enklere kan man oppsummere innlegget slik; Brock skriver at han synes det er frekt at en gruppe aktivister overrekker sitt eget symbol til en nyutnevnt minister. Videre fortsetter Brock ved å si at han ikke forstår hvorfor homofile vil inn i ekteskapet, da dette er for menn og kvinner, og har den biologiske hensikt nemlig å produsere barn. Som han selv skriver:

«Det heterofile ekteskap har problemer nok i dag, om det ikke skal «ta seg av» de homofile også.» – Arild Brock

Videre mener han at kjønnsidentitet mellom kvinner og menn viskes ut, og at vi ikke skal utsettes for press fra en tredje gruppe. Han mener også at hjernevask virker, og mener det er unødvendig å utsette befolkningen for en virkelighetsoppfattning som strengt tatt bare rammer de færreste.

Hvordan kan et menneske klare å få slike tanker i hodet sitt? Som hetrofil mann merker jeg hvor provosert jeg blir av dette innlegget.  Første settning kan man tolke dit hen at man kanskje kan si seg enig. At dersom det hadde vært en rasistisk gruppe eller liknende som hadde gjort det samme, da er det klart det hadde vært provoserende, men flagget som ble gitt var ment, slik jeg ser det, som en påminnelse om at mennesker i Norge i dag skal få lov å leve fritt, hverfall når det kommer fra en gruppe som nettopp ikke har hatt de samme mulgihetene som vanlige borgere. Det er selvfølgelig gitt at man holder seg innenfor norske lover og regler så klart. Dermed fremstår Brock for meg som en syk mann da han videre skriver at homofili bør «(…) nøye seg med en stilling som et lovlig avvik». Det at homofile vil innta ekteskapet på lik linje som hetrofile kan man se på som en rett de burde ha som innbyggere. Dersom man har funnet en man ønsker å dele livet sitt med, skal man ikke da ha alle de samfunnsmessige godene, som for eksempel skattelettelser og så videre, som blir tilbudt hetroile par? For meg virker dette selvsagt.

Denne frykten som Brock uttaler om presset vi blir presset til å ta over oss, kjenner ikke jeg meg igjen i. Forfatteren skriver også at det ikke hadde vært noen kvinnekamp, dersom ikke kvinnene selv identifiserer seg som kvinner. Og her igjen mener jeg at Brock har gått på en kjempesmell. Selvfølgelig er kvinner kvinner, men kvinnekampen sett i det store og hele handler først og fremst om like rettigheter for individet. Om man er kvinne eller mann er da revnende likgyldig. Slik jeg kjenner Brock fra tidligere uttalelser så er han egenstelig for mannens identitet som mann. Menns identitet har kanskje ikke hatt en like sterk utvikling som kvinnens i den moderne tiden, og kun har et vagt bilde av gamle idealer man ønsker å følge, men å si at det identitetskrisen til den moderne mann skyldes i stor grad av kvinnekampen gjør at Brock stiller seg i et så smålig lys, og når han topper kaka med å si at «Staten utgjør i dette bildet en tredje instans. Finnes det her en konkurranse, ikke bare mellom to, men mellom tre?» Når klarte du å få det til å bli en konkuranse mellom kvinner, menn og homofile?!  Senere skriver han at homofilien kvoteres inn i norske skoler og barnehager, og påtvinger barn et syn og en holdning som er unormal og fremmed, er igjen en uttalese som er så bak mål at 1950 ringer og spør om å få holdningene sine tilbake! Å være homofil er noe man er, og ikke noe man «er, eller velger å være».  Hvis jeg hadde vært Brock så hadde jeg tatt to runder med meg selv før jeg skrev det innlegget, også hadde jeg tenkt at «Oi, dette kan jeg ikke sende til NOEN, fordi  dum kan ikke noen få vite at jeg er». Også hadde jeg gått i dusjen og skrubba meg til blods, for maken til skam på skambeinet skal man lete lenge etter. Denne type trangsynte holdninger kan man se i større eller mindre skala opp igjennom historien. Og det skal man passe litt på. Ellers så kan…

… Arild Brock bli for menn, det nazistene var for Tyskland.

Til slutt vil jeg få si; Velkommen til 2013. Hvor kardemommeloven er en jævla bra regel å følge

  Skrevet av Theodor H.

Det skal sies at dette er et noe slowpoke av et innlegg, ettersom debatten har vart i en uke eller to allerede. Men den har utviklet seg, og flere sider har kommet frem i lyset og belyst dette fra flere sider. Det handler selvfølgelig om hva man legger ut på sosiale medier, hva slags budskap man sender, og hvilket ansvar man har. Det er snakk om fotballfrue. 

Jeg prøver, som tidligere å holde meg objektiv, hvertfall i starten, så får vi se hvordan det går etterhvert. Det ble klikk-o-rama gigante da Caroline Berg Eriksen la ut et bilde av seg selv fire dager etter fødselen. Men dette behøver jeg ikke å fortelle deg, for alle som har tilgang på internett i Norge har fått med seg dette. Og reaksjonene ble raskt sterke på at hun viser et urealistisk bilde av hvordan det er å ha født, at det ikke er hvordan vanlige kvinner ser ut. Litt senere kom det motreaksjoner om at man må kunne legge ut det man selv ønsker, at det er opp til den enkelte å bestemme hva man vil følge med på eller ikke.

Først må det sies; da dette først ble en nyhetssak tenkte jeg personlig med en gang at dette er ikke noe jeg behøver å ta stilling til, fordi det er totalt uviktig for meg, men det er nettopp etterspillet og reaksjonene som gjør at det plutselig ble litt mer engasjerende; Hva er det som får velfungerende, oppegående folk til å plutselig føle så enorm avsky for en dame som publiserer et bilde som dette? Er det nødvendig å legge det ut? Kanskje ikke. Skader det noen? Uvisst. Noen av reaksjonene har gått på at det viser et urealistisk bilde, at det er farlig å vise slike bilder for tenåringsjenter. For å være ærlig så er nettopp disse argumentene mer provoserende for meg. Det å påstå at det er urealistisk er det hvertfall ikke. For Caroline Berg var dette faktisk virkeligheten i det microsekundet bildet ble tatt. Og ja, det er med andre ord realistisk og mulig for noen at det er sånn man ser ut. Det er nok langt i fra de fleste som gjør det, men noen gjør det altså. Noen har sagt at man si at «Ja, bra for henne at hun ser bra ut, men det skal ikke gå ut over de som ikke har muligheten til det samme». Og det er et argument man kkan bruke i denne saken, men som hadde falt helt igjennom i en annen. Foreksempel hvis man skulle gå helt i lås fordi Bolt løper raskere enn deg på 100 meter, eller at Røkke kjøper seg ny båt. Noen har de mulighetene, og kanskje man kan oppleve det som kjipt, men sånn er det faktisk bare.

Dette argumenetet med at det gir et feil intrykk til tennåringsjenter får meg til å ryke på brynene. For hvis du har den holdningen at tennåringer lærer om fødsler fra instagram, da sier du rett ut at du ikke tror at unge i dag klarer å forstå hva en fødsel innebærer. Selvfølgelig er det mange ting man ikke er helt klar over, som renselsesprosess og denslags, men dersom det skal være helt greit å snakke om revning, så burde det være ok å si at jeg har det helt ok etter en fødsel?  Men dersom det er noen tennåringer som går ut i verden og tror at det å få et barn er like chill som å drikke en mocca, så er det verst for de rett og slett. Kanskje det er en kynisk tanke, men jeg håper og tror at unge i Norge i dag er litt mer oppegående enn som så.

Dersom noen tror det ikke er noen vanskeligheter med å få barn så er det foreldre, oppdragelse og skolesystem som har sviktet, og ikke en instagramkonto.

Hvordan man fremstår på sosiale medier er en lang diskusjon, men er ikke dette litt som den telenor reklamen hvor en ufresh rullingsdame svarer på en sextelefon og sier at hun » har langt lyst hår, og har liten rød neglisje. Også sprettrumpe.». Og er ikke dette egentlig grunnlaget for hele stukturen sosiale medier er bygget opp rundt? Du har anonymitet, og kan selv velge hvordan du vil fremstå. Og det er helt og holdent opp til deg. Dermed er det også opp til hver enkelt av dine følgere å velge å ta til seg eller avvise det du sier og gjør. Vanskeligere enn det er det ikke.

Hele denne diskusjonen blir gammeldags, men satt i en moderne setting. Det er det samme som å snakke om hvor skadelig «Sangen om den røde rubin» av Agnar Mykle var for unge menneskers utviklig og moral da den ble lansert, og senere forbudt i 1956. Er ikke dette akkurat det samme?

 

– Skrevet av Theodor H.

Som innbygger i et annet land hender det ofte at det kan være greit å ty til hjemlige gjøremål eller andre ting som får avstanden til å føles litt mindre enn det den faktisk er. I kveld så jeg tilfeldigvis på Lindmo  på NRK Nett-Tv (Kan se nett-tv dirkete selv om jeg bor i Italia. OverPlay og noe greier, kan forklare i en annen post hvis det trengs) og ble litt overrasket! Inn kom en dame ved navn Lene Wikander. Denne damen er komplett ukjent for meg, jeg hadde verken hørt navnet eller sett henne før. Og jeg hadde det, hadde jeg husket det. Hun er en stor dame med masse fargerike klær og en hårbøyle på et hode uten hår. Jeg har aldri hørt om henne, og det kan være fordi hun jobber som journalist og blogger for magasinet Tara, som er et magasin som arbeider seg inn mot en målgruppe jeg som ung mann er milevis unna. Praten gikk på programmet, og det kom frem at hun hadde fått diagnostisert brystkreft og allerede begynt behandling. Dette er en del av det hun blogger om på bloggen sin terapi.no.

Hun snakket generøst og åpent om sykdommen, og om alt som følger med rundt det. Hun snakket om hvordan man får støtte fra staten til både det ene og det andre, med midler til parykker blant annet. Disse som er sydd sammen av plastikk og bevernylon er litt dyre, og ganske lett gjenkjennelige, og bunner faktisk i et «problem» vi ser i dagen samfunn. Forventningen om lykke. At alt skal være bra, alt skal være problemfritt, og at selv om du står ovenfor en sykdom der din egen kropp går aktivt inn for å prøve å gjøre skade på deg, så skal du allikevel dytte på deg selv no bevernylon og sprade ned «catwalken på Rikshospitalet», selv om alle vet at du faktisk er syk. Det kan absolutt hjelpe for mange, men det vi kanskje burde jobbe med er samfunnsoppfattningen av hvordan man håndterer de vanskelige tingene i livet. Og det er her mange sier at man får ett så nytt syn på livet, man gløder, man kjenner hvor mye man vil kjempe, og holdninger som sier at man må tenke positivt for da blir man frisk og det går lettere! Dette gjør meg egentlig bare trist. Tenk at noen må si til deg at «nå kan det være du dør snart» for at man skal klare å se hvor godt livet egentlig er.

Er det sånn at vi mennesker glemmer hva livet består av? Det kan virke som at sykdom og død blir feid under bordet. Et bord som er overlesset av lykke. Men er det ikke helt vanlig for mennesker å oppleve motgang og vanskeligheter? Jo, det er det, men det er også forskjeller. Hva med den dagligdagse talen om nye kjærster, om politikk, eller sport?  Mange vet hvor man skal stå eller hvilken plass man skal ta, men når det kommer til det virkelig vanskelige så er man usikker. Usikker på å si noe galt, gjøre noe dumt eller oppføre seg merkelig. Livet består av mange sider, og kanskje vi hadde vært tjent med å møte alle sider, sammen?

Etter at intervjuet var over tenkte jeg på en ting. At all denne kunnskapen som Lene Wikander sitter inne med har blitt spredt ut til folk over lang tid, men når ut til et spesielt publikum. Dette mener jeg ikke som negativt. Jeg mener det er bra med en direkte og frittalende dame som retter seg mot del målgruppen som er i størst faresone, men jeg skulle også ønske å kunne se denne kunnskapen blandt andre folkegrupper. Jeg som mann i tyveårene kunne også tenkt meg å høre om disse tankene. Jeg er mektig imponert over Wikander, og beundrer henne stort. Som en slags oppsummering kan man si at det beste som kan skje er at vi som lever rundt hverandre kan innse og godta alle aspekter ved livet. For å referere til bordet av lykke jeg skrev om istad, kan man trekke paralleller til julematen som er rett rundt hjørnet; Javisst er det pinnekjøtt som blir servert! Men like forbasket er det rosenkål der også.

Skrevet av Theodor H.

Først av alt vil jeg be leserene av dette innlegget om en ting. Les dette med nøytrale briller. Legg fra deg forutintatte holdninger, uansett hvilket syn du har på saken. Les det som objektiv informasjon, og jeg skal love å ikke prakke på deg et ståsted i saken.

Jeg ønsker å forsøke å skrive et ganske nøytralt innlegg om likestilling i Norge i dag. Og merker allerede at mange har glemt å ta på seg, eller mistet de nøytrale brillene. Det er derfor jeg hvisker når jeg skriver akkurat nå; ta de på igjen. Vær så snill. 

Det hele begynte da en bekjent av meg la ut en status på facebook hvor personen kommenterte at det var Mannsdag i går, den 19 november. «Javel..» tenkte jeg, og fortrakk ikke så mye som en ansiksmuskel, og lot fingrene gli sakte nedover for å se de siste bildene av no hund ute i høstvær eller for å se hva for slags nyheter Aftenposten har lagt ut. Men så langt kom jeg ikke. I løpet av noe sånt som trettifire minutter hadde stautsen fått 54 kommentarer. Ansiktsmusklene reagerte. Dette måtte leses:

Kommentarene kom fykende.

Her hadde jeg skrevet inn noen kommentarer fra statusen. Men nå rett før jeg publiserer merker jeg at jeg tar de bort. Jeg vil at du nemlig skal ha på de brillene vi snakket om i stad.

Engasjementet var stort og tankene mange. Du kan helt sikkert selv tenke deg hva som ble diskutert. Men som noen emneord kan jeg nevne presidenter, arbeidsplasser, 1970, den nye regjeringen, forsvaret, kvotering, studenter, yrkesvalg og statsministre. Selv satt jeg igjen med en følelse av at noe ikke stemte. Alle tenker jo egentlig det samme? Men det som er viktig er å forsvare ett kjønns posisjon i forhold til det andre. Og selv om mange påpekte at sånn var det ikke, så kom det allikevel frem gjennom småkommentarer og stikk til motparten som jeg bare kan oppfatte som forutinntatte og nemlig forsvar at ett av kjønnene. Det er jo nettopp dette som gjør det vanskelig å si at «Vi to tenker akkurat det samme». Fordi det er ikke det som kommer til uttrykk. Man tenker forskjellig og ønsker alltid å vinne en argumentasjon. Det er ingen som liker å tape en krangel, så derfor bøtter man på med akkurat de samme argumentene, men bytter ut ord  menn med kvinner, og dame med mann. 

Jeg skal forsøke å belyse et par av temaene fra en så objektiv synsvinkel som mulig.

Kvotering

Når det kommer til dette området så skal det sies at kvotering skal gjelde uavhengig av kjønn, både når det kommer til studieplasser og til arbeidslivet. En mann kan like gjerne bli kvotert inn som en kvinne kan bli. Mange av debatantene som kommenterte dette mente at kvotering er diskriminering satt i system av det offentlige. Mange vil tenke at dette er et ektremt utsagn, og at kvotering er for å få en så gjevn fordelig som mulig i studiene foreksempel. Mange har kommentert at dette er korttenkt og at det vil skape et ugunstid studieforhold da enkelte kjønn vil få studieplasser, det være seg som statsviter eller biologi, på bekostning av det motsatte kjønn.

Når det kommer til kvotering i arbeidslivet er det første tanken som slår meg denne; dersom det finnes bedrifter som velger en kandidat på vegne av kjønn istedenfor kompetanse, nettverk, arbeidsmoral eller tilpassning til arbeidsplass er det da virkelig bedriften selv som vil få seg en smell en gang i fremtiden. Det å velge bort en kandidat til fordel for innover eller utovertiss er da virkelig en utrolig lite bærekraftig tilnærming til egen bedrift, er det ikke?

Lederstilling og Gründervirksomhet

Lederstillinger og lønnsnivå er alltid en stor debatt når det kommer til likestillingskampen. Likestillingskamp er forresten en hysterisk dårlig ord syns jeg. Men uansett. I Norge kan vi se at det er flere menn enn kvinner i lederstilling, det er helt objektive tall som ikke er noe vits å tvile. Men hvorfor det er sånn kan man nok ha flere tanker rundt. Og her har jeg ingen andre forslag enn at dette er en samfunnsholdning, og ikke en kjønnsholdning som har skapt den illusjonen om at menn oftere enn kvinner er ledere. Andre kommentarer rundt akkurat dette har jeg ingen veldig sterke formeninger om.

Når det kommer til dette med gründere så tenker jeg helt ærlig at dette er ikke en kjønnssak. Dersom færre kjønn1 enn kjønn2 ønsker å starte egne foretak og bedrifter er vel det opp til individet? Jeg ser ikke på dette som et argument i at det ikke er likestilling innenfor dette feltet nettopp fordi det handler om enkeltpersoners ønsker og visjoner. Og er ikke det helt greit isåfall?

Når alt dette er sagt syns jeg det fortsatt er områder som trengs å opplyses, diskuteres og som må komme på plass når det gjelder likestilling. Da tenker jeg for eksempel på lik lønn for likt arbeid, og barnefordelingssaker.

Likestilling omhandler, slik jeg ser det, ikke kjønnenes holdning til det andre, men samfunnets samlede oppfattning av hva som forventes av kjønnene. Derfor mener jeg følgene; la oss ikke kjempe mot hverandre i denne debatten. Det vi ønsker, hvertfall vi som ligger på gjennomsnittet, er lik behandling og muligheter, uansett om man er sort eller hvit eller, oransje har innover-, utover- eller beggedelertiss, liker gutter, jenter eller beggedeler, om man tror på ingenting, noe eller alt, eller om man ikke bryr seg så mye. Folk er rett og slett folk.

Når du har lest dette så håper jeg at de nøytrale brillene har vært din venn, og at jeg har klart å formulere meg på en måte som har vært ok. Dersom du leser dette og tenker «Men det er jo dette som er feminisme!» så sier jeg, ja, det stemmer, men jeg ser ikke på meg selv som feminist, fordi dette er så selvsagt for meg, at å tenke på noe annet vis for meg er utenkelig. Jeg ser på meg selv som menneske.

Skrevet av Theodor H. 

Jeg har et problem. Og jeg kan tenke meg at jeg ikke er den eneste. Jeg har nemlig begynt å myse. Det er vel bare å krype til korset og innse at man burde ta seg en aldri så liten øyesjekk. En del av problemet er selvfølgelig  at jeg begynner å få dårligere syn, men en annen del av problemet er at hver gang jeg putter på meg briller, så ser det ut som jeg har på meg et kostyme. Det er ikke tull. Jeg ser ut som jeg enten prøver å være ironisk hipster, eller førti år.

Derfor har jeg søkt, og jeg har funnet. Ganske generelt fra Men’s Health følgende:

The Square Face

Firkantede ansikt har markant panne, og kjeve. Kjeven er gjerne lav, med en skarp kant. Eller, du ser litt ut som en huleboer. Neida.  Eksempler er Matt Damon og Brad Pit.

Løsningen: Runde, eller myke briller som ikke bidrar til sterkere trekk i ansiktet ditt. Halfwireframes som vist på bildet kan være bra!

Skjermbilde 2013-10-27 kl. 12.45.57

The Round Face

I runde ansikt er trekkene ofte mindre markente. Ansiktet er like bredt som det er langt. Det de prøver å si er at du er fat in the face. Neida. Eksempler er Jack Black og Gerhard Butler.

Løsningen: Briller med en liten vinkel kan hjelpe til å forlenge ansiktet. Unngå for skarpe innfatninger, da dette bidrar til å vise differansen mellom ansiktet ditt, og brillene du bruker.

Skjermbilde 2013-10-27 kl. 12.48.09

The Oval Face

Det mest vanlige (Hurra. I denne gruppen er jeg.) men også mest allsidige. Kjevepartiet og haken er bare en tanke smalere enn pannen, og kinnben er heller høye. Du ser med andre ord grusomt kjedelig ut. Neida.  Eksempler er Ryan Gosling  og Jude Law.

Løsningen:  Velg gjerne briller som er bredere enn den bredeste delen av ansiktet ditt, og se individuelt om noe passer eller ikke passer til dine trekk.

Skjermbilde 2013-10-27 kl. 12.57.28

The Heart Face

Hjertefjes kan kjennetegnes ved bred panne, smal hake og høye kinnben, i ganske tydelige trekk. Dette er visstnok den mest tricky ansiktsformen når det kommer til briller. Lykke til med fjeset ditt. Neida. Eksempler er Johnny Depp og Justin Timberlake.

Løsningen: Prøv runde briller for å balansere ut pannen. Dersom det er vanskelig med markante frames, kan wireframes være en ok deal.

Skjermbilde 2013-10-27 kl. 13.02.14

Jeg skal prøve å finne meg en optiker, og få meg noen av disse her. Gleder meg ikke.

Skrevet av Theodor H. 

Bloggen har de siste månedene vært skadelidene under sommevarme og fri fra både jobb og undervisning. Merker at man kanskje skulle beklaget, men den gang ei. Høsten er for alvor over oss, og man har dermed mer tid til å tenke over typiske tanker, mens man med en blanding av dårlig samvittighet og endeløs glede igjen kan proppe i seg det man måtte ønske, uten at det er noen i uoverskuelig fremtid er noen som skal se deg i badeshorts. Eller speedo. Men da er det ingen som burde se deg uansett.
Med ny høst kommer også nye innfall og holdninger, så denne høsten kan (kanskje) bli spennende for Man er mann. Men kan ikke love noe helt sikkert.

Som en siste anekdote må det sies at en av mennene som driver bloggen har pakket snipsekken og flyttet til det store utland. Nemlig Spanias feminine lillebror, Italia. Oppdateringer vil komme om sammenlikninger og synspunkter fra livet som nordmann i landet hvor ingen ting fungerer som det skal.

 

Skrevet av Theodor H. 

Jeg leste dette blogginnlegget av Kristina Maria  på bloggen alopesi.blogg.no. Hun tar her til ordet for at  menn som fokuserer på utscenet, kosthold, behåring og så videre ikke er ordentlige menn. Dersom det hadde vært en mann som hadde skrevet et liknende innlegg hadde det blitt skandale og mange hadde utlyst skuddpremie på vedkommende. Innlegget til Kristina er noe merkelig formulert, men hovedpoenget hennes er at man ikke skal være så opptatt av hvordan man ser ut; vær trygg på deg selv og å ha humor er det det beste man kan gjøre. Dette kan jeg for så vidt være enig i, men allikevel syns jeg det er noe steinalderaktig over holdningene til at menn som bryr seg om utseenet, ikke er menn. Det er flere av kommentarene som både er enige og uenige. Men de som er enige er de mest absurde.  Foreksempel:

Jeg er så enig! Det -skal- være hår og det må gjerne være litt å ta i også. De skal være litt brautende på menns vis, det er en del av sjarmen. – Anniki

Tenk om jeg som mann skulle skrevet en lik kommentar som det noen av damene gjør i kommentarfeltet? Kommentar fra mann om kvinnet kunne derfor ha blitt:

Jeg er så enig! Det -skal ikke- være hår noe det, det må være glatt. De skal være sjøre og yndige på kvinnevis, det er en del av sjarmen! – Mann

Er det bare meg som syns dette blir litt rart? Eller denne foreksempel;

mann skal vere mann! Takk Gud for at eg jobber i et yrke der det jobber mannfolk. Er du kvinne og dritt lei av feminine mannfolk?? Finn deg en mann i bygg og anleggs bransjen 😉 – Frøken

Tilsvarende kommentar kunne ha blitt:

Kvinner skal være kvinner! Takk gud for at det jeg jobber der jeg er borti kvinnfolk! Er du mann og drittlei av sterke kvinner?? Finn deg en dame i frisør-bransjen! 😉 – Mann

Jeg merker at jeg selv reagerer på det jeg skriver! Dette er jo litt absurd, at disse forfatterene som rakker ned på menn på grunn av utscene skal få herje fritt, mens menn i dag skal passe seg for hva de ytrer offentlig om kvinnelig utseene. Kvinner har, etter min mening, langt større eierskap til sitt eget utseene, og både velger og blir fortalt at man skal være seg selv, og eie sin kvinnlighet eller sitt utseene. Dette er man i mer eller mindre grad selvfølgelig enig i, men hvorfor skjer da dette at forfatterene bak kommentarene over kan uttrykke seg i så fri ordlag uten en eneste invending?

Men heldigvis er de fleste av kommentarene under innlegget kommentarer som går ut på at folk mener at menn og kvinner selv burde velge hvordan de skal se ut og oppføre seg. Det er flere som også nevner ord som sexsisme og diskriminering. Dette kan jo bli å gå litt for langt, men jeg er enig i at innlegget er trangsynt. Men allikevel så skal Kristina få ha sin smak. Hvis man liker sjeggete, utrente, pene, barske, søte eller striglede grünerløkka-gutter spiller vel ingen trille?

Skrevet av Theodor H.

«Ekte menn» skal være følelsesmessig avstumpa. De skal ikke gråte, være triste, eller vise andre følelser som vitner om svakhet. «Ekte menn» skal istedenfor uttrykke

sinne og andre følelser som oser av styrke.

Hvis en mann blir trist skal han brøle det vekk, kaste ting i veggen og ødelegge noe 

Vel.. Er det virkelig slik? Det er mange stereotypier knyttet til kjønn og følelser. At menn har et begrenset indre følelsesliv, mens kvinner har et rikt og flommende indre følelsesliv er en av de vanligere fordommene. Hvis man skal gå ut i fra at dette stemmer, høres det ganske behagelig ut å være mann. Fornuftsstyrt, bekymringsfri og målrettet. Ikke distrahert av meningsløst følelsestull som kludrer til dømmekraften. Du kan bare gå på. Ingenting kan stoppe deg. Hvis du møter følelsesmessig ubalanse på veien kan du brøle det bort, knekken en planke over kneet, og vips så er du i harmoni igjen. Du trenger ikke ha dype samtaler på kjøkkenet i fylla, eller bli innhentet av tidligere traumer. Et vennlig dunk i brystet er alt som trengs.

For et behagelig liv det må være. Dessverre erfarer jeg at virkeligheten ikke fungerer akkurat sånn. Jeg opplever det ofte vanskelig å forholde meg til mine egne følelser, men om det er fordi jeg er mann eller menneske, vet jeg ikke. En studie fra 2000 viser at kvinner og menn er forskjellige i hvor mye de uttrykker følelser, men ikke i hvor mye følelser de opplever at de har. I vårt samfunn uttrykker kvinner mer følelser enn menn, men i det øyeblikket man blir utsatt for en situasjon som vekker følelser, rapporterer både kvinner og menn like sterke følelser. Hvis man derimot spør hvor mye føleleser man har hatt den siste uka, eller måneden, rapporterer kvinner mer følelser enn menn. Grunnen til det er nok at man modifiserer seg selv etter de kjønnsrollene man har, og hvordan man opplever at disse er.

Menn tenker: Jeg er en mann, og menn er ikke emosjonelle. Kvinner tenker: Jeg er en kvinne, og kvinner er emosjonelle.

 

 

Velkommen til møtet for anonyme emosjonelle menn! Jeg heter Theodor. Jeg har blitt oppdratt av to damer, og jeg synes følelser er vanskelige. Jeg antar at jeg er er litt annerledes skrudd sammen, siden det ikke hjelper å ødelegge ting mens jeg brøler når jeg er trist. Jeg får ikke til å ignorere sånne ting. Jeg føler ikke at et vennlig dunk i brystet erstatter en god samtale. Tydeligvis har vi det sånn alle sammen, men det virker ikke sånn på utsiden.

Er samfunnet et maskeradeball, hvor kvinner og menn til en hver tid bærere kjønnsrolle-masker? 

Isåfall går alle menn rundt i en konstant følelsesforvirring som de ikke føler at de kan snakke med kammeratene sine om. Å hele tiden moderere seg selv virker mer slitsomt og forstyrrende enn å være følelsesmessig avstumpa. Jeg vet hva jeg hadde foretrukket!

Av Theodor S.

For noen få dager siden bestemte jeg meg for å gi Netflix en sjanse. Og som alle andre var jeg gira i starten, men interessen dabbet raskt av da jeg ikke syns innholdet var tilstrekkelig stort. Bla, bla. Det er det alle sier. MEN! Her et så enkelt grep for å kjøre den amerikanske versjonen på din maskin! (Oppskriften gjelder for Mac, men pc er nok ikke så vanskelig det heller.

1.) Vær på et trådløst nettverk. Kabel funker ikke. 

2.) Åpne Chrome, så vindu og deretter utvidelser.

3.) Søk etter pluginen «Media Hint». Instalér den.

4.) Åpne Netflix.com og logg inn med din vanlige, norske bruker, eller start en konto, gratis i én måned, så det er verdt å prøve!

Det er ikke værre enn det. Enkelt, gratis (ikke Netflix da men..) og kjapt! Tingen er at da vil Chrome registrere nettleseren som at den er i USA, og gi deg tilgang! Eneste downern er at det ikke er norske tekster, men den pene gule teksten på den norske flixen er uansett ganske jævlig, så da kan det være like greit å styre unna. Utvalget på den amerikanske flixen er MYE større. Og du har tilgang på flere sesonger av serier, nyere filmer og hyppige oppdateringer.

Da kan du imponere noen med å hacke interwebben. Smooth!

Skrevet av Theodor H. 

Nok en gang har turen gått til de svette skapene i sentrum av Oslo. Første dag etter påske, tilbake til et treningssenter som jeg har hatt påskeferie fra altfor lenge. Det er mange samtaler som foregår inne i gardroben, og det like mange morsomme hver gang. Jeg liker best de som står og prater usjenert seg i mellom noen rader bortenfor min.

Denne gangen var det det å få tak i en decent hettegenser som stod på agendaen.

– «Hettegensere har blitt så jævla vanskelig å få tak i! Man få’kke tak i dem noen sted ass..»

-«Veit.»

-«Sendte tilogmed morra mi til USA for å finne, eller ho reiste da, og jeg lurte på om hu kunne se etter for meg, men det var faen ikke noe der heller.»

-«Veit. Hettegutter begynner å bli gamle.»

Det er noe med det siste der. Hettegutter begynner å bli gamle. Og jeg skjønner typen han snakker om. Vår genrasjon. Oss som vokste opp med Backstreet Boys, og kanskje noen litt eldre også. Jeg ser flere på min alder som sverger til den altfor store hettegenseren til hverdags, og som ser ut som de har på seg et kostyme hver gang de får på seg en skjorte og må legge capsen eller lua hjemme.

Dette fikk meg til å tenke på en diskusjon jeg hørte på Lørdagsrådet på p3, hvor bl.a Jon Almaas forsvarte sin bruk av caps når han jogga. De delte inn caps i to kategorier; vanlig caps (tiger woods-typen) og douchebag-caps (Justin Bieber-typen). Videre diskuterte de; burde det være en aldersgrense på caps og hettegenser? Og for jenter; burde det være en aldersgrense for musefletter og knesokker?

Jeg syns det burde det.

Skrevet av Theodor H.